Tidlig innsats- eller…

Jesper på 4 år er en blid og aktiv barnehagegutt. Litt stille, men skiller seg ikke nevneverdig fra andre barn på hans alder. Han har mange venner, god motorikk og utvikler seg stort sett som fireåringer flest.
De voksne opplever likevel at han «ikke hører særlig godt etter og har vanskeligheter med å ta i mot beskjeder». Og kommunikasjonen med de andre barna kan være utfordrende. Han sliter stadig med å finne de riktige ordene og har en utydelig uttale som de andre barna ikke alltid forstår.
Språkproblemene til Jesper kompliserer det sosiale samspillet med de andre barna. Stadig oftere forstyrres leken. Ikke sjelden ender det med at Jesper trekker seg unna og heller sysler for seg selv. Enkelte ganger blir han frustrert, sint og lei seg, naturlig nok.

Jesper er en av mange tusen barnehagebarn med språkvansker.

Ekspertene mener at om lag ett av ti barn har språkvansker. Halvparten av disse har problemer de kanskje aldri blir kvitt.

Og så har vi de andre barna da:
Knut på 3 år som har hele verden foran seg og utvikler seg i takt med det vi ser på som normalt.
Lise på 2 år som lever under svært vanskelige familiære forhold.
Maren på 4 år som skal medisineres 4 ganger daglig.
Ola på 1 år som smiler som en sol og strekker ut armene når han kommer i barnehagen.
Helene på 4 år som sjeldent tar kontakt med andre barn og sliter med vennerelasjoner.
Affir på 4,5 år som akkurat er begynt i barnehagen og som ikke snakker norsk.språkferdigheter
Vilje på 1, 5 år som trives godt i barnehagen og leker parallell lek hele dagen.
Marit på 5,5 år som snart skal begynne på skolen og er klar for det.
Alle slags mulige barn går i barnehagene og slik skal det være.

Noen av disse barna går i barnehagen min. Barnehagelærerne og vi som jobber i barnehagen er i stor grad i stand til å se disse barna, og hjelpe og støtte dem langt på vei.

Barnehagen er et godt allmennpedagogisk tilbud.
Det jeg likevel lurer på er om de barna med ulike typer språkvansker og andre vansker i min barnehage får den oppfølgingen de trenger? Og får de den tidlig nok? Dette er de vanskelige spørsmålene vi som jobber for og med barn er nødt til å stille oss hele tiden. Det er vårt ansvar.
For Jesper og alle andre barn som sliter på den ene eller andre måten er tidlig innsats – og riktig innsats – helt avgjørende. Med god tilrettelegging og riktig stimulering kan Jesper tilegne seg samme språkferdigheter som andre barn. Men det krever kompetanse, ressurser og bevisst arbeid.
Og: Vi kan ikke skyve problemene foran oss og vente til Jesper og de andre barna bli skolebarn før vi tar tak i problemene. Vi har ansvar for å ta tak i problemene nå.
For et fåtall kan språkvanskene som gradvis kommer til syne i barnehagen være starten på omfattende lære- og skrivevansker, en vanskelig skolegang med svake faglige resultater, sosial isolasjon og senere uførhet. Heldigvis gjelder dette langt fra alle med språkvansker, men det er likevel livskvaliteten til enkeltmenneske det handler om.

 
Det er med uro jeg registrerer at politikerne i kommunene kutter i støtten til spesialpedagogisk hjelp.

Støttepedagog stillinger blir fjernet, dette er svært viktige ressurspersoner. Min erfaring er at de – enten de formelt er ansatt i kommunen eller ut i enkeltbarnehager – gjør en utrolig viktig jobb for noen av våre mest sårbare barn.

Dersom reduksjon i ekstraressursene kommer på toppen av nedgang i den generelle bemanningen i barnehagene, er det selvsagt svært alvorlig. Vi i Private Barnehagers Landsforbund vet at dette er hverdagen for svært mange barnehager rundt om i landet.
I en undersøkelse blant medlemsbarnehagene i Private Barnehagers Landsforbund, som ble publisert i desember i fjor, dokumenteres dette problemet.
Her svarte hele 38 prosent av barnehagene at de har opplevd at kommunen fatter vedtak om færre timer spesialpedagogisk hjelp til barn enn hva som fremkommer av tilråding fra pedagogisk-psykologisk tjeneste.

46 prosent av barnehagene har selv opplevd saker der barn med rett til spesialpedagogisk hjelp ikke mottar den hjelpen som barnehagen og/eller foresatte mener er nødvendig for å dekke hjelpebehovet.
Og kanskje mest urovekkende: En av tre barnehager opplever at problemene med å få ressurser til barn som har behov for spesialpedagogisk hjelp er økt etter at kommunene overtokk ansvaret for barnehagefinansieringen i januar 2011.

For kommunen politikerne gir slike kutt en kortvarig økonomisk lykke.

Når barnas problemer om noen år har vokst seg så store at det kreves mer omfattende støttetiltak kommer baksmellen, og den kan være stor og kostbar.

Er det teorien om Resilens kommunene politikerne støtter seg til?

Trøster de seg med at det kan gå bra tross alt? Men å ikke handle eller unnlate å ta situasjonen inn over seg , er etisk forkastelig.

Barn som har rett til spesialpedagogisk hjelp etter opplæringsloven § 5-7 har på bakgrunn av en sakkyndig vurdering, fått fastsatt denne rettigheten gjennom et enkeltvedtak.
Dette er en lovfester rett barna har.
Det er veldig mye vi i barnehagene kan få til innen forbi det allmennpedagogiske tilbudet, men vi kan ikke bare se på at kommunen ikke tar ansvar for det spesialpedagogiske tilbudet og avslår eller korter ned på enkeltvedtak.

Tidlig innsats – til beste for barn, skal og bør taes på alvor av alle berørte parter, også kommune politikerne.

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn & oppvekst, Barnehagepolitikk, Linda tenker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s