Tag Archives: Kommuneøkonomi

Tidlig innsats- eller…

Jesper på 4 år er en blid og aktiv barnehagegutt. Litt stille, men skiller seg ikke nevneverdig fra andre barn på hans alder. Han har mange venner, god motorikk og utvikler seg stort sett som fireåringer flest.
De voksne opplever likevel at han «ikke hører særlig godt etter og har vanskeligheter med å ta i mot beskjeder». Og kommunikasjonen med de andre barna kan være utfordrende. Han sliter stadig med å finne de riktige ordene og har en utydelig uttale som de andre barna ikke alltid forstår.
Språkproblemene til Jesper kompliserer det sosiale samspillet med de andre barna. Stadig oftere forstyrres leken. Ikke sjelden ender det med at Jesper trekker seg unna og heller sysler for seg selv. Enkelte ganger blir han frustrert, sint og lei seg, naturlig nok.

Jesper er en av mange tusen barnehagebarn med språkvansker.

Ekspertene mener at om lag ett av ti barn har språkvansker. Halvparten av disse har problemer de kanskje aldri blir kvitt.

Og så har vi de andre barna da:
Knut på 3 år som har hele verden foran seg og utvikler seg i takt med det vi ser på som normalt.
Lise på 2 år som lever under svært vanskelige familiære forhold.
Maren på 4 år som skal medisineres 4 ganger daglig.
Ola på 1 år som smiler som en sol og strekker ut armene når han kommer i barnehagen.
Helene på 4 år som sjeldent tar kontakt med andre barn og sliter med vennerelasjoner.
Affir på 4,5 år som akkurat er begynt i barnehagen og som ikke snakker norsk.språkferdigheter
Vilje på 1, 5 år som trives godt i barnehagen og leker parallell lek hele dagen.
Marit på 5,5 år som snart skal begynne på skolen og er klar for det.
Alle slags mulige barn går i barnehagene og slik skal det være.

Noen av disse barna går i barnehagen min. Barnehagelærerne og vi som jobber i barnehagen er i stor grad i stand til å se disse barna, og hjelpe og støtte dem langt på vei.

Barnehagen er et godt allmennpedagogisk tilbud.
Det jeg likevel lurer på er om de barna med ulike typer språkvansker og andre vansker i min barnehage får den oppfølgingen de trenger? Og får de den tidlig nok? Dette er de vanskelige spørsmålene vi som jobber for og med barn er nødt til å stille oss hele tiden. Det er vårt ansvar.
For Jesper og alle andre barn som sliter på den ene eller andre måten er tidlig innsats – og riktig innsats – helt avgjørende. Med god tilrettelegging og riktig stimulering kan Jesper tilegne seg samme språkferdigheter som andre barn. Men det krever kompetanse, ressurser og bevisst arbeid.
Og: Vi kan ikke skyve problemene foran oss og vente til Jesper og de andre barna bli skolebarn før vi tar tak i problemene. Vi har ansvar for å ta tak i problemene nå.
For et fåtall kan språkvanskene som gradvis kommer til syne i barnehagen være starten på omfattende lære- og skrivevansker, en vanskelig skolegang med svake faglige resultater, sosial isolasjon og senere uførhet. Heldigvis gjelder dette langt fra alle med språkvansker, men det er likevel livskvaliteten til enkeltmenneske det handler om.

 
Det er med uro jeg registrerer at politikerne i kommunene kutter i støtten til spesialpedagogisk hjelp.

Støttepedagog stillinger blir fjernet, dette er svært viktige ressurspersoner. Min erfaring er at de – enten de formelt er ansatt i kommunen eller ut i enkeltbarnehager – gjør en utrolig viktig jobb for noen av våre mest sårbare barn.

Dersom reduksjon i ekstraressursene kommer på toppen av nedgang i den generelle bemanningen i barnehagene, er det selvsagt svært alvorlig. Vi i Private Barnehagers Landsforbund vet at dette er hverdagen for svært mange barnehager rundt om i landet.
I en undersøkelse blant medlemsbarnehagene i Private Barnehagers Landsforbund, som ble publisert i desember i fjor, dokumenteres dette problemet.
Her svarte hele 38 prosent av barnehagene at de har opplevd at kommunen fatter vedtak om færre timer spesialpedagogisk hjelp til barn enn hva som fremkommer av tilråding fra pedagogisk-psykologisk tjeneste.

46 prosent av barnehagene har selv opplevd saker der barn med rett til spesialpedagogisk hjelp ikke mottar den hjelpen som barnehagen og/eller foresatte mener er nødvendig for å dekke hjelpebehovet.
Og kanskje mest urovekkende: En av tre barnehager opplever at problemene med å få ressurser til barn som har behov for spesialpedagogisk hjelp er økt etter at kommunene overtokk ansvaret for barnehagefinansieringen i januar 2011.

For kommunen politikerne gir slike kutt en kortvarig økonomisk lykke.

Når barnas problemer om noen år har vokst seg så store at det kreves mer omfattende støttetiltak kommer baksmellen, og den kan være stor og kostbar.

Er det teorien om Resilens kommunene politikerne støtter seg til?

Trøster de seg med at det kan gå bra tross alt? Men å ikke handle eller unnlate å ta situasjonen inn over seg , er etisk forkastelig.

Barn som har rett til spesialpedagogisk hjelp etter opplæringsloven § 5-7 har på bakgrunn av en sakkyndig vurdering, fått fastsatt denne rettigheten gjennom et enkeltvedtak.
Dette er en lovfester rett barna har.
Det er veldig mye vi i barnehagene kan få til innen forbi det allmennpedagogiske tilbudet, men vi kan ikke bare se på at kommunen ikke tar ansvar for det spesialpedagogiske tilbudet og avslår eller korter ned på enkeltvedtak.

Tidlig innsats – til beste for barn, skal og bør taes på alvor av alle berørte parter, også kommune politikerne.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Barn & oppvekst, Barnehagepolitikk, Linda tenker

Hvem skal drive barnehagene?

Lokalpolitikere over det ganske land jobber i disse dager iherdig med sine budsjetter og tall. Kommuneøkonomien er mildt sagt stram de fleste steder. Flere kommuner har derfor utredet mulighetene for å spare inn penger gjennom å selge sine kommunale barnehager til private aktører. Det har selvsagt ikke gått hus forbi.


Fagforbundet og Utdanningsforbundet har gått hardt på banen, og advart mot dette på det sterkeste. Fagforbundets leder Jan Davidsen benyttet anledningen til å komme med tildels kraftige sleivspark mot de private barnehagene. Han skremmer foreldrene med at private aktører er uforutsigbare, og at barnehagene kan bli lagt ned som fluer om private overtar driften. Han påpeker også at private barnehager ikke følger opp viktige ting som bemanning — og mener att på til at private barnehager er en trussel mot mangfoldet i sektoren! Det er vanskelig å se at det finnes grunnlag for noen av hans uttalelser i debatten.

Jeg vil bare minne om at det aldri har vært lagt ned så mange grunnskoler som under den rødgrønne regjeringen. Kommunen er ikke lenger en skjermet sektor som kan slippe å tenke effektivisering i sin drift. Kunnskapsdepartementets årlige analyse fra Fürst og Høverstad viser at det i 2008 har vært en kostnadsvekst i kommunale barnehager på 9,8 prosent. Det er betimelig å spørre om dette er riktig utvikling og til det beste for sektoren? Kommunale barnehager hadde et merforbruk på 7,91 kroner per oppholdstime — noe som utgjør en merkostnad på 17.085 kroner per barn i året. Samlet beløper dette seg til 3,1 milliarder kroner — ti prosent av de totale overføringene til barnehagesektoren.

En brukerundersøkelse gjennomført på vegne av Kunnskapsdepartementets viste at private barnehager slår kommunale barnehager på 29 av 30 punkter. Er det da riktig at private barnehager skal nærme seg kommunalt kostnadsnivå? Eller bør regjeringen begynne å tenke på om midlene til sektoren kanskje skal fordeles på en annen måte?

Kostnadsveksten i kommunale barnehager er en trussel mot likebehandling og kvalitet. Finansieringen og kostnadene i de kommunale barnehagene er ute av kontroll. Fortsetter denne utviklingen inn i 2009, noe alt tyder på, er fullfinansieringen fra staten kun et bevegelig mål for kommunene. Det kan føre til at regjeringens mål om like lønns- og arbeidsvilkår blir vanskelig å oppnå. Det er mer penger der de kommer fra. Men det er også slik at barnehagene er den sektoren som «alle» er mest fornøyd med. Hvor sannsynlig er det da at det er barnehagene som får de store bevilgningene i årene som kommer? Trolig vil andre områder bli prioritert.

Så; hvem skal drive barnehagene?

Hvem skal barnehagen være til for? Er det barna? Barnas foresatte? Ansatte? Eiere? Eller er det samfunnet? Lokalpolitikerne må spørre seg hvem som tilbyr den beste kvaliteten. Hvem tilpasser seg brukerne best? Hvem sørger for ordnede lønns- og arbeidsforhold? Og — ikke minst — hvem leverer varene til lavest kostnad for samfunnet? Det er dette som bør avgjøre om det blir flere kommunale eller private barnehager i framtiden. Til lokalpolitikerne som sliter med å få budsjettene sine i hop siterer jeg Gorbatsjov:

«Den største hindring mot endring og utvikling, er den tilvante tankemåte.»


3 kommentarer

Filed under Arbeidsliv, Styrelederen i PBL har ordet